Den fjerde dagen uten sms fra deg

Jeg har vært hos deg i dag, og sittet ved sengen din. Selv om jeg har sett det meste gjennom egen jobb, oppleves det dramatisk å se deg ligge der, så sårbar. Koblet til et utall av maskiner, uten tilsynelatende å ense hva som skjer rundt deg. Selv om du mest sannsynlig ikke får med deg noe av det som skjer rundt deg, er det godt å se hvor respektfulle alle som behandler deg er når de snakker om deg til hverandre eller oss. 

Jeg har vondt av P nå. Han begynner å bli sliten, og jeg merker at han ikke klarer å høre helt etter hva som blir sagt. Han er så opptatt av å formidle alt det viktige som må sies på dine vegne. Heldigvis skjønte han etter hvert at jeg trengte å sitte hos deg litt alene. Han gikk ut og leste avisen og sendte oppdateringer til familie og venner, mens jeg fikk sitte ved sengen din og snakke med de fine sykepleierne som var på vakt i dag. De kunne fortelle at du i dag har fått fysioterapi,og at det gav gode resultater når det gjaldt å få opp slim fra lungen din. De har også klart å stabilisere temperaturen din, men det er fortsatt mye som gjenstår og kroppen din kjemper fortsatt for livet. 

De siste dagene har jeg vekslet mellom å tenke gode tanker, og å gråte av den minste ting, men i dag føler jeg meg litt sterkere. P og jeg hadde flere lange, fine samtaler i dag. Og på vei hjem, fikk jeg vite at lillebror har fått leilighet. Han var i skyene. Helt fortjent. Jeg er sikker på han skulle ønske han kunne dele det med deg, mamma.  

I dag er det fjerde dagen uten sms fra deg. Vet du, det tror jeg aldri noensinne har skjedd før. Selv når vi begge er på reise langt hjemmefra, så meldes vi. Det er rart. Jeg savner å se "mamma" i innboksen min. Det er så mye jeg skulle ha fortalt deg - om jobber jeg har søkt, om det store oppslaget i et ukeblad denne uken, hvor et helt avsnitt er om deg og hvor viktig du var i min oppvekst. Foreldrene dine er også nevnt. Jeg har gitt P et eksemplar, så du kan lese det når - når - du våkner. 

Det tikker fortsatt inn meldinger fra mange hold. Jeg er glad og stolt over at du betyr så mye for mange, mamma. Jeg håper kraften i alle de gode tankene som tenkes når igjennom komadøsen din, og at de gir deg lyst til å fortsette å kjempe. Du har mye fint som venter på deg, vet du.

 

Kjære, gode mamma

Jeg har lenge tenkt på å skrive om deg og til deg - for bedre å kunne bevare og forsterke alle de gode minnene. I en krevende og stressende hverdag, merker jeg at jeg ikke klarer det like godt hele tiden. I blant får sinnet og frustrasjonen større overtak enn jeg ønsker, og de gode tingene vi har delt og fortsatt deler, må vike. Det medfører også at jeg heller ikke klarer å vise deg hvor inderlig jeg setter pris på de lange smsene dine om morgenen, engasjementet ditt og stoltheten du hele tiden viser over det jeg får til. Slik ønsker jeg ikke at det skal være.

Jeg har egentlig kjøpt en bok til dette formålet, men når jeg forsøker å skrive for hånd, er det akkurat som noe stopper opp i meg - uten at jeg helt vet hva det er. Kanskje det blir for nært? Derfor denne bloggen istedet, som jeg håper du vil kunne lese når - jeg MÅ tro det er når, og ikke om - du våkner. Du har tidligere sagt til meg at det er ok at jeg er åpen om at du er syk, og at du stoler på at jeg klarer å vurdere grensene for åpenhet. Det lover jeg å gjøre. 

Vi har lenge visst at du er syk, og også hvilken utgang det hele vil få. Det som har rammet deg nå, er allikevel svært uventet - og særlig at det skulle bli så alvorlig. I øyeblikket vet vi ikke om du vil klare deg. Du er koblet til respirator og holdes i kunstig koma. Kroppen din er utslitt, og ingen har snakket med deg siden mandag morgen. Det kjennes helt uutholdelig. Verden trenger deg, mamma. Jeg trenger deg. 

Du er langt borte i drømmeland, et sted hvor kroppen din får hvile, mens medisinene gjør jobben sin. Det er viktig for meg at du får vite når du våkner, at F og jeg var hos deg i går, og at vi satt ved sengen din (jeg sender deg sms hver dag, selv om du selvsagt ikke leser dem nå). Det var uendelig vondt å se deg ligge der og samtidig vite hva kroppen din gjennomgår. Men det var godt å se roen rundt deg, og få snakket med de omsorgsfulle og fine menneskene som passer på deg. Vi fikk tatt en kopp kaffe med din kjære P, og vi pratet om masse forskjellig. Midt i alt alvoret, klarte vi utrolig nok å le litt også. Det var godt å kjenne samholdet vårt, og godt å vite at du har en fantastisk mann som aldri viker fra din side. Jeg holder forresten også kontakt med alle gutta. Skal ikke legge skjul på at det er krevende, og at jeg opplever lite støtte og omsorg tilbake. Men annet er kanskje ikke å vente. Det har aldri vært annerledes, og de blir neppe annerledes nå. Heldigvis har jeg svært mange andre som virkelig viser at de bryr seg om meg. I tillegg er F verdens stødigste kjæreste og arbeidsgiveren min er svært forståelsesfull. Derfor kommer jeg nedover i morgen også. Jeg trenger å se deg, og trenger å hviske til deg at jeg er der. 

Det er utrolig mange som bekymrer seg for deg nå, som spør etter deg og som sender med meg både gode tanker og klemmer. Her er en av mange meldinger jeg har fått i dag: 

Gi tante en god klem fra meg hvis du kan, eller fortell henne at vi alle her går å tenker på henne og dere hele tiden ♥ Hun er uendelig sterk og tøff Kristin - og det er ingen jeg vet om med så mye godt i seg og så mye livsglede! Ta vare på hverandre og vit at vi er her for alt mulig hvis vi kan hjelpe ♥ Varme tanker og klemmer

Jeg er uendelig glad i deg og sender alle mine beste og styrkene tanker på vei til sengen. Vi sees i morgen. 

Les mer i arkivet » Oktober 2012
tildegmamma

tildegmamma

39, Oslo

Til vanlig forfatter og fagperson. Her: Den voksne datteren som skriver til sin alvorlig syke mor.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits